Lyden av roping, hoiing og trillekofferthjul over fortauskanter midt på natta. De fleste ville blitt gretten av mindre. Slik er det ikke for Kristin Vassbakk. Med soveromsvinduet ut mot inngangen til Vestregata, hører hun det meste byen har å by på nattetid. 

– Slike lyder plager meg overhodet ikke. Jeg synes derimot det er spennende å få med meg bypulsen, med lyder og leven. Litt ekstra action er det på vinteren når turistene seiler ned bakken på glatte sko. 

Kristin kommer fra Torset i Øksnes kommune. De siste årene før hun flyttet derfra, bodde det folk i tre av gårdens fire hus. Kristin og mora i ett, ei tante i det andre og ei annen tante i det tredje. Likevel mener hun at kontrasten til Vestregata ikke er for stor. 

– Jeg er vokst opp med fem eldre brødre. Ingen av dem er kjent for å være spesielt lavmælte. Dermed er jeg godt vant til mye styr og bråk – både dag og natt.

Et steinkast unna leiligheten i Vestregata ligger kafeen G. Her er Kristin daglig leder og eier. Også her er hun hele tiden omgitt av mennesker. 

– Jeg er et sosialt dyr. Jeg liker at det er folk rundt meg, og jeg liker at de høres.

– Dette må vel være Norges mest miljøvennlige «brannbil», sier brannsjef på Helligvær, Tor Inge Olaussen, og viser fram en trille av tre som han kan trekke etter seg.

Innbyggertallet på øygruppa er på rundt 100 mennesker. Hele 15 av dem er med i brannkorpset. Styrken er ikke inne i noen vaktordning, og om det skulle oppstå brann, blir alle kalt ut.

– Alle – meg selv inkludert – har en stillingsprosent på 0,96 prosent, og må gå med nødnett-telefon døgnet rundt. Det er absolutt ikke noe å bli rik av, men for samfunnet er dette veldig viktig. 

Heldigvis har Helligvær vært forskånet fra de største brannene. Men ved inngangen til 2016 gikk en nyttårsrakett i en holme med sauer og strømnett. Etter kort tid var det full fyr. 

– Den hendelsen viste hvor viktig det er at vi har en styrke som fungerer her ute. Vi er nødt til å kunne hjelpe oss selv i nesten en hel time før mannskapene fra Bodø er på plass. 

Hvert år arrangeres det Åpen dag på brannstasjonen. Da lukker Tor Inge opp garasjeporten og slipper de skuelystne inn. 

Og ungene? Ja, de får selvsagt kjøre brannbil. 

– I starten knotet jeg litt, men nå skjærer jeg like fort med
begge hender. 

Kalde fingre er en del av hverdagen til ivrige tungeskjærere. Men Ihne Lysvold (15) i Henningsvær visste råd. Da hun begynte å fryse på høyrehånda, byttet hun til venstre. 

– Nå går det helt automatisk og jeg bytter uten at jeg tenker over det. 

Ihne har skåret tunger i fem år. Når sesongen er over håper hun å ha tjent rundt 50.000 kroner. 

– Jeg sparer til bil. Og til jeg skal flytte til Oslo for å studere astrofysikk.